Bahaier i Egypt

Denne linken er fra 26.12.05. Men saken er fortsatt meget aktuell. http://www.hrinfo.net/en/reports/2005/pr1226.shtml De egyptiske bahaiene er nektet identitetspapirer på grunn av sin tro. Dette medfører at de ikke får de rettigheter i samfunnet som andre borgere er til del. Det medfører utestengelse fra skoler, universitet, sykehus med mer. Og de får ikke registrert fødsler, ekteskap og død. Dette skjer uten at vi i vesten ser ut til å bry oss. Kristne har hatt to måter å ignorere bahai på. Det ene er å se på dem som en gren av islam. Det andre er å se på dem som en New Age bevegelse. I det første tilfellet kan vi anføre at de kristne jo også er en del av jødedommen. Hvis de hadde vært aksepterte muslimer, så hadde de nok unngått forfølgelser. Når det gjelder New Age, og påstand om "religionsshopping", så faller det på sin egen urimelighet. Bahaitroen har sine profeter og er en "åpenbart" religion. Det er iallefall ingen "bekvemmelighetsreligion"! For mere bakgrunnsstoff i forhold til bahaier i Egypt, kan jeg i tillegg lime inn denne linken: http://www.religionnews.com/press02/PR061506B.html Det skulle være en sak om dette i den egyptiske retten 19.06.06, men jeg er redd jeg blir skuffet igjen over vedtaket. Jeg undrer meg over hva som egentlig skjer i Egypt. For oss her hjemme er det et turistland med mange spennende forhold vedrørende vår egen oldtidskultur. Det er lite fokus på at Egypts nåværende konstitusjon er fra 11. september 1971. Om dette har noe sammenheng med hendelsene 30 år senere, vet jeg ikke noe om. Men akkurat nå er det kommet en superaktuell film om forholdene i Egypt, som det er mye diskusjon om. Den heter "The Yacoubian Building", og den tøyer grensene for ytringsfrihet. Jeg er spent på å følge medieoppmerksomheten rundt filmen. Universitetet i Egypt har utdannet personer som Tariq Ramadan, Europas fremste representant for islam. Men også Marc Gabriel, forfatter, som må leve i eksil etter å ha prestert boka "Islamism and Liberalism". Den tar et oppgjør med det han lærte. Tariq Ramadan har vært og forelest i Norge 2 ganger siste året, invitert av Basim Gozlan. Han er født i Geneve og barnebarn til stifteren av "Det muslimske brorskapet", Hassan al- Banna. Han får visst ikke visum til USA. Jeg har forstått det slik at partiet "Det muslimske broderskapet" ikke er helt godkjent i Egypt, da det oftest er i opposisjon mot det regjerende partiet. Men leste at angående bahaienes situasjon i landet, hadde disse partiene stor enighet. Det er skremmende å se hvordan tilhengere av religionen bahai er offer for muslimske makthavere. Da de i tillegg er ignorert av den kristne vestlige verden, blir de utsatt for en hets som hverken jøder eller kristne kunne blitt. Det sies at de er samfunnsfiender. Dette med bakgrunn i at de ofte hadde fremtredende stillinger under sjahens regime. Dette blir i en viss grad forståelig. Men en bahai og kunstner fortalte meg at det hang litt annerledes sammen. Forholdene var nemlig slik at muslimene var i så stor opposisjon til sjahens styre, og av den grunn ble de ikke pålitelige. Sjahen stolte mere på bahaiene som ikke opponerer mot de gjeldende styreforhold. Dette medførte faktisk at sjahen ble påvirket til å bedre på en del forhold som kom hele befolkningen til gode. Bahaiene opponerer heller ikke i den umenneskelige situasjonen de nå befinner seg i. Deres hellige tekster holder dem fra det, lojalitet er viktig. Vel, vi har jo noe av det her i Norge også. Musikeren Trond Østrem måtte slutte i sin stilling som organist i Sørreisa menighet i 1996, da han ble tiltrukket av bahaitroen. Så det er selvfølgelig en mulighet for at vår kristne kirke stilltiende samtykker i forfølgelsene av bahaier. Jeg hadde ønsket å se at dette ikke var tilfelle. Imens leter jeg for å finne ut hvordan det gikk i den egyptiske retten 19.06.06, da en sak om bahaiers identitetskort skulle opp i retten igjen. Etterskrift: Rettssaken, som er regjeringens anke, ble utsatt til 16 september, da domsstolpapirene ikke var ferdige.

DU

Jeg har oppdaget noe merkelig. Bloggen har gitt meg en slags "skrivesperre". Hva er dette fenomenet? Det har da vært mye lettere når jeg har skrevet et innlegg i en avis? Har måttet filosofere litt over dette problemet, og minnes at jeg en gang leste en filosof, som mente at "et jeg" måtte ha et "du". Jeget defines av at det eksisterer et DU, det klarer seg ikke alene. Kan min skrivevegring skyldes at jeg ikke har noen formening om hvem "du" er? Jeg vet ikke hvem jeg skriver til, om det er noen der i det hele tatt? Jeg kan skape meg et "du". Kanskje en liten trepinne som kan hete "Knerten", slik som Lillebror hos Anne Cath. Vestly? Eller jeg kan gå til den russiske versjonen av eventyret om "Askepott". I det eventyret starter det allerede mens moren til Vasilissa (det russiske navnet hennes) ligger for døden. Hun ber Vasilissa komme inn til seg, hun har noe viktig å meddele henne. Når Vasilissa er der, trekker moren opp en bitte liten tredukke som ser ut akkurat som Vasilissa, med likedan klær og alt. Moren sier noe slikt som: "Denne dukken skal få av meg.Du ha den med deg over alt. Hvis du husker å gi den mat, vil dukken alltid alltid hjelpe deg når du kommer i en vanskelig situasjon. Du vil finne en vei ut av alle vanskeligheter." Maten til dukken skulle være Vasilissas ærlige tanker. Dette å alltid være ærlig overfor seg selv og ikke forstille seg. - Jeg nærmer meg mitt gudsforhold..... Gud er et Du. Riktignok så stort og omfattende, at jeg ikke har noen mulighet til å fatte alt hva det innebærer. Men det finnes noen som har avdekket mer om denne "kraften" i universet enn andre. Her kommer religionene inn. - Det er mye lettere å bli kjent med mennesket Jesus, og oppleve de avdukninger som hans tale gir av denne guddommen. Da kan jeg elske Jesus, Muhammed, eller Bahaullah. Men det viktigste blir at jeg har kjærligheten! I bahaitroen fikk jeg med en setning som er omtrent slik: "Hvis du ikke elser meg, kan min kjærlighet på ingen måte nå deg!" Jeg trenger et DU og elske! Jeg trenger Jesus og/ eller de andre profeter. Jeg trenger å være ærlig overfor meg selv, så jeg vet hvor maktesløs og fattig jeg er i meg selv. Jeg må vite at jeg er av Gud, at jeg er verdifull, og må lytte til hans sanne røst, slik han taler til akkurat meg gjennom alt det vakre han har skapt. Ser jeg det? Kanskje er det når jeg går i naturen og betrakter skaperverket, at jeg er mest alene med Gud. Forstår derfor godt at "ørkenvandring" må være det beste middel for å komme i kontakt med Gud. Jeg trenger et DU! Et du som ser meg og det som er vakkert i meg! Slik en fotograf vil forsøke å fange "skjønnheten". Men jeg må også forsøke å være et "du" for andre. Dette er troen i praksis! Link til eventyret: http://www.surlalunefairytales.com/russian/russianwondertales/vasilissa.html

Internett som fredsskaper

Hadde gleden av å se et program på dansk TV om forholdene i Iran, nå i kveld. Det var meget informativt om hvordan menneskene der opplevde situasjonen og deres tanker fremover. Både med og uten kamera tilstede, ga de fleste utrykk for at det var det iranske folket selv som måtte skape forandringene.De opplevde at vesten uansett bare hadde egne interesser når de involverte seg i deres indre anliggender. Den forrige presidenten hadde etablert mange aviser. Slike kanaler var nå stoppet. Men det var mulig å sette opp parabolantenner på takene, og alle visste hvor de kunne få tak i nyheter fra internett. Det ser da faktisk ut som om internett blir en meget viktig faktor i kunnskapsformidlingen for utvikling. Jeg kommer i tanke på noe annet jeg mener å ha lest tidligere. Det er at McDonalds har innført fri internett tilgang på alle sine steder i Israel, og at byen Jerusalem har fri nett tilgang. (kan ikke vise til annet enn min hukommelse dessverre, men) Så jeg er full av håp på at de krisene vi nå er vitne til vil utvikle seg i en positiv retning mye fortere enn vi kan drømme om. Datateknologien vil sørge for det. Men det forundrer meg at dansk TV ikke nevnte bahaienes situasjon. Jeg tror det er viktig at vi i vest gjør oss kjent med disse religiøse forfølgelsene. Iran kamuflerer forfølgelsene overfor bahaiene ved å kalle dem samfunnsfiender. Det ble sagt i programmet at befolkningen opplevde større frihet til å studere, omgåes det andre kjønn, drikke alkohol og slikt, bare det foregikk innenfor privatlivet. Dette hadde den virkning at de unge ikke er like opprørske som tidligere generasjoner. - Men studier gjelder ikke for bahaier. De stenges ute fra alle offentlige læreanstalter og institusjoner. Samtidig blir deres egne forsøk på å etablere skoler utsatt for razzia. Da blir de fratatt sitt skolemateriell, og arrestasjoner er vanlig. Det har vært en stadige økende mengde propagandaprogram for å skape en negativ opinion overfor gruppen. De nyter ikke samme status som kristne og jøder. De blir tross alt sett på som religiøse minoriteter. Denne "statusen" har ikke bahaiene, de er bare "samfunnsfiender". Skjønt vi hører mer i våre media om hvor vanskelig det er for kristne og jøder enn bahaier. Jeg er vel redd for hva som kan skje dem i det lukkede landet, om ikke vi i vest snart åpner øynene for disse forholdene. Våre media er tause. Jeg tenker på en ung bahai-pike jeg traff her i Norge. På skolen hadde læreren hennes blitt interessert i å få vite mer om hennes tro! Hun fortalte om dette med en sitrende spenning, og viste meg hvordan hårene på armene hennes reiste seg av denne voldsomme opplevelsen:" Tenk å kunne snakke fritt om det jeg tror på!" Det ble en vekker for hvordan det er å leve under slike ufrie forhold. Kanskje er det denne troen på internett som har gjort meg til en blogger?

Min tro - kort fortalt

Omtrent på dagen for 15 år siden skjedde det noe rart med meg. Jeg bladde i en bok der det sto om bahaitroen, og plutselig leste jeg ikke mere. Det var som om jeg hadde fått en bit av et puslespill, og endelig så "hele bildet" på en ny måte. Jeg hadde hatt de andre bitene med meg, men ikke klart å sette dem sammen. Opplevelsen var enorm. Alt jeg hørte og så ble puttet inn i en helt ny og helhetlig forståelse. - Det fyllte meg fullstendig og gjorde meg "høy" uten stimulanser. - Og det varte ved dag etter dag, uker, ja... måneder og år! Hele tiden falt brikker på plass og livet var meningsfyllt, spennende og berikende. Du kan kalle det hva du vil. Men paralelt ble det en økende motstand mot meg. Relasjoner som ville trekke meg ned fra "pidestallen". Slik er det nok ofte når vi får et klart ståsted, for samtidig blir vi lettere å angripe. Dette var umulig å skjønne for meg. Jeg var jo absolutt ikke på noen "pidestall"? Jeg må ha virket provoserende på mange, og hadde ikke erfaring med å takle slik motstand. Etter "7 gode år", begynte de slitsomme årene, hvor jeg oppdaget at dette tærte både fysisk og psykisk uten at jeg var klar over det. Så etter 7 vanskeligere år, fikk jeg ifjor en operasjon som har fått meg på pluss-siden igjen. Og med et enda videre perspektiv på min tro. Det merkelige var at disse bahaitankene gjorde meg mest nyskjerrig på den ballasten jeg hadde med meg som "kristen". Allerede som 10 åring var yndlingsboka mi fra "Kirkeklokkenes forlag" i København og het "Gamle Winther". Jeg ble med i kristen ungdomsforening og elsket boka "En pilgrims vandring" av John Bunyan. Så det ble den kristne lære som ble forstått på en ny måte i meg i det skjellsettende øyeblikket, den dagen i juni. Men livet førte meg til et så strengt religiøst miljø, at jeg i lang tid valgte å distansere meg fra troen. Men faglig ble jeg opptatt av "systemteoretiske teorier" og leste "Vendepunktet" av Fritjof Capra. Han skrev populærvitenskapelig fra sitt faglige ståsted, atomfysikken. I tillegg gledet jeg meg stort over mystikken i boka til Bente Müller: "Gjennom lysmuren", på midten av 80-tallet. Jeg forteller om dette, for jeg vet egentlig ikke hvilken "brikke" det var jeg fikk i hånden i det øyeblikket for 15 år siden. Bare en voldsom aha-opplevelse, som gjorde alle ting nye. Det var bare noe som bandt alt dette andre sammen. Jeg brukte mye tid på å lese i årene framover. Samtidig som jeg trodde jeg skulle klare alt annet også. Denne dagen i 1991, skjedde 5 måneder etter fars død. Jeg ble overbevist om at det var han som hadde ledet og ført meg til kilden igjen. Min egen slekt ble mer interessant for meg, og jeg oppdaget at jeg egentlig hadde en utrolig bakgrunn religiøst sett. Farfar var en streng pietistisk prest, og god venn med Ole Hallesby, svovelprdikanten. Farmors bror ble katolsk pater på Hamar, og det sies at han påvirket Sigrid Undseth til katolisismen. En søster av henne ble nonne. Mormor og hennes søster ble "The grand old Ladies" i Smiths venner som startet sitt liv i Drøbakk tidlig på 1900-tallet. Men det var grunner for at disse religiøse historiene ikke var noe særlig tema i mitt barndomshjem likevel. Jeg hadde en god personlig samtale med Rosmarie Køhn i februar 1992. Det var godt å kjenne hennes aksept av alle de nye tankene som hadde strømmet gjennom meg. Og som tiden går blir jeg bare mer grunnfestet i den tro at det bare er En Gud, uansett hva vi kaller han og hvilken dør vi går inn av for å finne kraften fra Han. Så hva er jeg? Hadde ønsket å si som Mahatma Gandhi at jeg er både kristen, muslim, buddhist og hindu osv. Eller som misjonæren Notto Telle som beskriver seg som kristen-buddist, og tok til orde for flere og flere bindestreks-kristne, ettersom vi lærer mer om hverandres kulturer. Fra boka: "Hvem kan stoppe vinden". Men kanskje er jeg nærmest når jeg kaller meg kristen-bahai? Med interesse for andre religioner? Vi lever i en utrolig spennende tid. Religionene er utfordret og utfordrer hverandre. Stagig fler må søke inn i disse bakenforliggende drivkreftene for å finne svar på problemene vi står overfor i samfunnet for øvrig. Vi lever i en spennende og utfordrende tid! - Jeg er nyskjerrig!

Forfølgelser av bahaier i Iran

The New York Times har nå tatt opp den økende bekymring for bahaiene i Iran, i en artikkel 1 juni 2006. Fra 1979 til midten av 80 tallet var forfølgelsene av bahaiene sterke og mange ble drept. Unge kvinner på ned til 17 år, ble henrettet. Deres eneste synd var at de hadde undervist mindre barn, og ikke ville avsverge sin tro. Nå har de igjen startet med massearrestasjoner og mye falsk propaganda om bahai for å bearbeide opinoionen. Bahaiene er anslått til å utgjøre en ca. 300000 - 350000 personer, men tallet er unøyaktig. Bahaitroen har sprunget ut fra den shiamuslimske grenen. Iranske myndigheter vurderer ikke bahai til å være en religion, men ser på dem som "samfunnsfiender". Den forfølgelse som de derved utsettes for, kan ikke sammenlignes med det andre religiøse minoriteter opplever, som kristne og jøder. Med dette for øyet erklærer iranske myndigheter at de har religionsfrihet. Så i skjul av dette trappes forfølgelsene av bahaiene i Iran opp. Og det møtes i stor grad med fortielse. Denne fortielsen har jeg lyst til å bøte litt på ved å skrive litt om det på norsk. Selv om bahai ofte kalles verdens mest fredelige religion, er denne troen utsatt for en gedigen ignorering. På Hebrew University i Jerusalem oppdaget de denne ignoreringen, og ville rette på det. De opprettet en egen "chair" for bahai på 90 tallet en gang. Moshe Sharon het univeritetsrektoren. Jeg klarte aldri å finne ut om han var i slekt med Ariel Sharon. Men jeg liker å tenke på at bahaitroen stadig blir mer kjent i det urolige verdenshjørnet. Det gir meg optimisme. Du kan lese mere her: http://www.bahaiblog.net/