DU

Jeg har oppdaget noe merkelig. Bloggen har gitt meg en slags "skrivesperre". Hva er dette fenomenet? Det har da vært mye lettere når jeg har skrevet et innlegg i en avis? Har måttet filosofere litt over dette problemet, og minnes at jeg en gang leste en filosof, som mente at "et jeg" måtte ha et "du". Jeget defines av at det eksisterer et DU, det klarer seg ikke alene. Kan min skrivevegring skyldes at jeg ikke har noen formening om hvem "du" er? Jeg vet ikke hvem jeg skriver til, om det er noen der i det hele tatt? Jeg kan skape meg et "du". Kanskje en liten trepinne som kan hete "Knerten", slik som Lillebror hos Anne Cath. Vestly? Eller jeg kan gå til den russiske versjonen av eventyret om "Askepott". I det eventyret starter det allerede mens moren til Vasilissa (det russiske navnet hennes) ligger for døden. Hun ber Vasilissa komme inn til seg, hun har noe viktig å meddele henne. Når Vasilissa er der, trekker moren opp en bitte liten tredukke som ser ut akkurat som Vasilissa, med likedan klær og alt. Moren sier noe slikt som: "Denne dukken skal få av meg.Du ha den med deg over alt. Hvis du husker å gi den mat, vil dukken alltid alltid hjelpe deg når du kommer i en vanskelig situasjon. Du vil finne en vei ut av alle vanskeligheter." Maten til dukken skulle være Vasilissas ærlige tanker. Dette å alltid være ærlig overfor seg selv og ikke forstille seg. - Jeg nærmer meg mitt gudsforhold..... Gud er et Du. Riktignok så stort og omfattende, at jeg ikke har noen mulighet til å fatte alt hva det innebærer. Men det finnes noen som har avdekket mer om denne "kraften" i universet enn andre. Her kommer religionene inn. - Det er mye lettere å bli kjent med mennesket Jesus, og oppleve de avdukninger som hans tale gir av denne guddommen. Da kan jeg elske Jesus, Muhammed, eller Bahaullah. Men det viktigste blir at jeg har kjærligheten! I bahaitroen fikk jeg med en setning som er omtrent slik: "Hvis du ikke elser meg, kan min kjærlighet på ingen måte nå deg!" Jeg trenger et DU og elske! Jeg trenger Jesus og/ eller de andre profeter. Jeg trenger å være ærlig overfor meg selv, så jeg vet hvor maktesløs og fattig jeg er i meg selv. Jeg må vite at jeg er av Gud, at jeg er verdifull, og må lytte til hans sanne røst, slik han taler til akkurat meg gjennom alt det vakre han har skapt. Ser jeg det? Kanskje er det når jeg går i naturen og betrakter skaperverket, at jeg er mest alene med Gud. Forstår derfor godt at "ørkenvandring" må være det beste middel for å komme i kontakt med Gud. Jeg trenger et DU! Et du som ser meg og det som er vakkert i meg! Slik en fotograf vil forsøke å fange "skjønnheten". Men jeg må også forsøke å være et "du" for andre. Dette er troen i praksis! Link til eventyret: http://www.surlalunefairytales.com/russian/russianwondertales/vasilissa.html